1. Ve dem som drar ned til Egypt etter hjelp!De støtter seg til hester,de stoler på vogner fordi de er mange,og på ryttere fordi de er tallrike.Men de vender seg ikke til Israels Hellige,de søker ikke Herren.
2. Men også han er vis.Han lar ulykken komme,sine ord tar han ikke tilbake.Han reiser seg mot de ondes husog mot ugjerningsmennsom kommer til hjelp.
3. Egypterne er mennesker, ikke guder,hestene er kjøtt, ikke ånd. Herren strekker ut hånden.Da snubler den som hjelper,da faller den som hjelpes,de skal gå til grunne alle sammen.
4. For så har Herren sagt til meg:Slik løven og ungløvenknurrer over sitt bytteog ikke blir skremt av ropeller dukker seg for ståknår en stor flokk gjeteresamler seg mot dem,slik skal Herren over hærskarenestige ned og stridemot Sions fjell og høyde.
5. Lik flygende fuglerskal Herren over hærskareneforsvare Jerusalem,forsvare og berge,gå forbi og utfri.
6. Vend om til hamsom israelittene har falt fraså dypt!
7. Den dagen skal alle forkasteavgudene av sølvog avgudene av gullsom deres egne hender har lagettil synd.
8. Assur skal falle, men ikke for manns sverd,han skal felles, men ikke av menneskesverd.Han skal flykte for sverdet,hans unge mennmå gjøre tvangsarbeid.
9. Hans klippe skal dra bort i redsel,hans fyrster skremmes bort fra banneret,sier Herren,han som har en ild i Sionog en ovn i Jerusalem.