1. Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:
2. Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.
3. Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.
4. Folket mitt er israelitter , og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.
5. De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob . Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant!
6. Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels etterkommere.
7. På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften : ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”
8. Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.
9. Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga: ”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”