17. Men vil I ikke høre på dette, da skal min sjel gråte i lønndom over slikt overmot, og mitt øie skal gråte så tårene triller, fordi Herrens hjord blir bortført i fangenskap.
18. Si til kongen og til kongens mor: Sett eder ned i det lave! For eders prektige krone er falt av eders hode.
19. Sydlandets byer er lukket, og det er ingen som lukker op; hele Juda er bortført, det er bortført, til siste mann.
20. Løft eders øine og se dem som kommer fra Norden! Hvor er nu den hjord som var gitt dig*, dine herlige får?
21. Hvad vil du si når han setter fortrolige venner til høvdinger over dig, dem som du selv har oplært til det? Skulde ikke veer gripe dig, som en fødende kvinne?
22. Og når du sier i ditt hjerte: Hvorfor har dette hendt mig? [så vit:] For dine mange misgjerningers skyld er kanten på din kjole løftet op, dine hæler blottet med vold.
23. Kan en morian omskifte sin hud, eller en leopard sine flekker? - Da kan også I gjøre godt, I som er vant til å gjøre ondt.
24. Så vil jeg da adsprede dem likesom strå som farer avsted for ørkenens vind.
25. Dette er din lodd, din tilmålte del fra mig, sier Herren, fordi du har glemt mig og satt din lit til løgn.
26. Så vil da også jeg løfte kanten på din kjole op over ditt ansikt, så din skam blir sett.