1. Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.
2. Job tok til orde og sa:
3. Bort med den dagen jeg ble født,den natten det ble sagt: «En gutt er unnfanget.»
4. Den dagen – la den bli mørke,så Gud i det høye ikke spør etter denog dagslys aldri faller på den!
5. La mørke og dødsskygge få den,la skyer hvile over denog formørkelse skremme den!
6. Den natten – la mørke skygger ta denså den ikke regnes med blant årets dagerog ikke kommer med når måneder telles.
7. Ja, må den natten bli ufruktbarog gledesrop ikke lyde.
8. La den forbannes av demsom maner fram ulykkesdager,de som kan vekke Leviatan.
9. La nattens morgenstjerner slukne,la den vente på lys som ikke kommer,la den aldri se morgenrødens første blikk!
10. For den stengte ikke morslivets dører for megog skjulte ikke lidelsen for mine øyne.
11. Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født,utåndet da jeg kom fra mors liv?
12. Hvorfor tok de meg på fanget,la meg til brystet for å die?
13. Nå kunne jeg ligget i ro,sovnet og så fått hvile
14. med konger og rådgivere på jorden,de som bygde der det nå er ruiner,
15. eller med stormenn som hadde gullog fylte sine hus med sølv.
16. Da hadde jeg ikke vært til,lik et foster som dør i det skjulte,lik et spedbarn som aldri så dagens lys.
17. I graven har de urettferdige rast fra seg,der hviler de som har tømt sine krefter.
18. Fanger har fred,de hører ikke vokterens rop.
19. Der er både små og store,der er tjeneren fri fra sin herre.
20. Hvorfor gir dagen lys til de lidendeog liv til de ulykkelige,
21. til dem som venter forgjeves på dødenog søker den mer enn skjulte skatter,
22. til dem som glade ville ha jubletog frydet seg om de fant en grav,
23. til en mann som ikke finner veifordi Gud stenger for ham?
24. Mine sukk er blitt mitt brød,klageropene mine strømmer som vann.
25. Det jeg frykter mest, har rammet meg.Det jeg gruer for, kommer nå.
26. Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile,så opprørt er jeg.