9. Høvdinger holdt ordene tilbake,la hånden over munnen.
10. Stormenns røster stilnet,tungen klistret seg til ganen.
11. Når de fikk høre om meg, priste de meg lykkelig.Hver den som så meg, talte lovord.
12. For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,den farløse som ingen hjelper hadde.
13. Den forkomne velsignet meg,jeg fikk enkens hjerte til å juble.
14. Rettferd var klærne jeg kledde meg i,rettsinn var som kappe og turban.
15. Jeg var øyne for den blindeog føtter for den lamme.
16. Jeg var far for de fattigeog gransket saken for dem jeg ikke kjente.
17. Jeg knuste kjeven på dem som gjorde urett,og reddet byttet ut av gapet på dem.
18. Jeg sa: «Jeg får dø blant mine egne,mine dager blir tallrike som sandkorn.
19. Mine røtter når til vannet,og nattedugg hviler i greinene.
20. Min ære blir stadig fornyet,og buen i min hånd får ny spenst.»
21. De lyttet til meg og fikk håp,de tidde når jeg ga dem råd.
22. Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle;mine ord dryppet ned over dem.
23. De ventet på min tale som på regn,med munnen åpen som mot vårregn.