18. Jeg sa: «Jeg får dø blant mine egne,mine dager blir tallrike som sandkorn.
19. Mine røtter når til vannet,og nattedugg hviler i greinene.
20. Min ære blir stadig fornyet,og buen i min hånd får ny spenst.»
21. De lyttet til meg og fikk håp,de tidde når jeg ga dem råd.
22. Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle;mine ord dryppet ned over dem.
23. De ventet på min tale som på regn,med munnen åpen som mot vårregn.
24. Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det.De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt.
25. Jeg valgte vei for dem og satt som leder,tronet som en konge framfor hærflokken,som en trøster for de sørgende.