7. Se, folket i Ariel klager på gaten,de som forhandlet om fred, gråter bittert.
8. Veiene ligger øde,ingen ferdes på stiene mer.Pakten brytes, vitner foraktes,et menneske regnes ikke for noe.
9. Landet sørger og tørker ut,Libanon visner av skam,Saron er blitt som en ødemark,Basan og Karmel mister løvet.
10. Nå vil jeg reise meg, sier Herren,nå vil jeg stå opp,nå vil jeg stige fram.
11. Dere unnfanger høyog føder halm,pusten deres er en ildsom fortærer dere.
12. Folkene blir brent til kalk,satt fyr på som nedhugget tornekratt.
13. Hør hva jeg vil gjøre,dere som er langt borte,kjenn min styrke,dere som er nær!
14. Synderne på Sion er slått av skrekk,angst griper de ugudelige:«Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild,hvem av oss kan bo ved evige flammer?»
15. «Den som går rettferdig fram,taler det som er rett,forakter fortjeneste av utpressing,vinker bestikkelse bort,lukker ørene for rykter om drapog lukker øynene for det som er ondt,
16. han får bo på høye stederog ta tilflukt i klippeborger,han får sitt brød og har alltid vann.»
17. Dine øyne skal få sekongen i hans skjønnhet,de skal få se et vidstrakt land.
18. I redsel skal ditt hjerte tenke:Hvor er han som talte?Hvor er han som veide?Hvor er han som talte tårnene?