33. Glede og jubel er bortefra hagene, fra Moabs land.Jeg gjør ende på vinen fra vinpressene.Ingen tråkker druer under glade rop,de ropene blir ikke ropt.
34. Skriket fra Hesjbon når til Elale,helt til Jahas lyder ropet,fra Soar til Horonajimog til Eglat-Sjelisjia.For selv Nimrim-vannet blir til ørkenland.
35. I Moab, sier Herren,gjør jeg ende på demsom går opp på haugeneog tenner offerild for sin gud.
36. Derfor klager mitt hjertesom en fløyte over Moab,mitt hjerte klager som en fløyteover mennene fra Kir-Heres.For alt det de hadde igjen, er tapt.
37. Hvert hode er snauklipt,alt skjegg er raket av.Alle har rispet opp hendeneog har sekkestrie om hoftene.
38. På alle tak og torg i Moab lyder klage.For jeg har slått Moab i stykkerlik et kar som ingen bryr seg om,sier Herren.
39. Knust er hun. Skrik!Moab har snudd ryggen til i skam.Nå blir Moab til latter og til redselfor alle sine naboer.
40. For så sier Herren:Se, han stuper som en ørnog brer ut vingene over Moab.
41. Byene blir inntatt, festningene erobret.Den dagen skal hjertet i Moabs krigerevære som hjertet til en kvinne i barnsnød.
42. Moab blir utslettet som folk,for de har vist hovmod mot Herren.
43. Det blir gru og grav og garnfor deg som bor i Moab!sier Herren.
44. Den som flykter fra gru,skal falle i grav,kommer han seg opp av graven,skal han fanges i garnet.For jeg sender regnskapets år over Moab,sier Herren.
45. I skyggen av Hesjbonstår kraftløse flyktninger.For ild går ut fra Hesjbon,en flamme fra Sihon.Den skal fortære Moabs tinningog skallen på dem som bråker.
46. Ve deg, Moab!Det er ute med Kemosj-folket.For sønnene dine blir tatt til fange,og døtrene må gå i fangenskap.