1. Om Moab.Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud:Ve Nebo! Byen er ødelagt.Kirjatajim er blitt til skamme, inntatt.Borgen er blitt til skamme, slått av skrekk.
2. Ingen skryter av Moab mer.I Hesjbon la de onde planer mot dem:«Kom, la oss utrydde dem som folk!»Også du, Madmen, skal bli taus,sverdet skal forfølge deg.
3. Hør klageskriket fra Horonajim,der er ødeleggelse, et stort sammenbrudd.
4. Moab har brutt sammen,fra barna høres klagerop.
5. Gråtende går de opp bakkene til Luhit.På veien ned til Horonajimhøres nødropene over sammenbruddet:
6. «Flykt, berg livet!»Men dere blir som en busk i ørkenen.
7. Fordi du stolte pådet du hadde skapt,og på dine skatter,skal også du bli inntatt.Kemosj må gå i eksilog prestene og stormennene med ham.
8. Den som herjer, kommer til hver eneste by,ingen by slipper unna.Dalen går til grunne,og sletten legges øde,slik som Herren har sagt.
9. Gi Moab en blomst,for det skal legges i ruiner.Byene skal bli øde,ingen skal bo i dem.
10. Forbannet er densom forsømmer å gjøre Herrens verk!Forbannet er densom holder sverdet borte fra blod!
11. Moab var trygg fra ungdommen av,lå rolig som vin over berme,ble ikke helt fra fat til fat,måtte ikke gå i eksil.Derfor har smaken holdt seg,og duften er ikke forandret.