18. Jeg har hørt Efraim synes synd på seg selv:Du har tuktet meg,jeg ble tuktet som en utemmet kalv.Vend meg om, så jeg kan vende hjem!For du er Herren min Gud.
19. Da jeg hadde vendt meg bort,angret jeg,og da jeg fikk innsikt,slo jeg meg på låret.Skam og vanære må jeg bærefor min ungdoms spott.
20. Er Efraim min dyrebare sønn,er han mitt kjæreste barn?Hver gang jeg taler imot ham,må jeg likevel tenke på ham.Derfor skjelver mitt indre for ham,jeg må vise barmhjertighet mot ham,sier Herren.
21. Reis merkesteiner,sett opp veimerker!Legg nøye merke til den veien du gikk!Vend tilbake, jomfru Israel,tilbake til disse byene dine!
22. Hvor lenge vil du snu deg hit og dit,du frafalne datter?Nå skaper Herren noe nytt i landet,en kvinne skal verge en mann.
23. Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Enda en gang skal Juda og byene der si disse ordene når jeg vender skjebnen for dem: «Herren velsigne deg, du rettferds bolig, du hellige fjell.»
24. Der skal Juda og alle byene bo sammen, både bønder og gjetere som streifer rundt med flokken sin.
25. Jeg gir den slitne rikelig å drikke og metter alle som lider nød.
26. Da våknet jeg og så meg omkring. Søvnen hadde gjort meg godt.
27. Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg sår ut mennesker og dyr i Israels og Judas hus.
28. Og slik jeg før våket over dem for å rykke opp og rive ned, knuse, ødelegge og skade, slik vil jeg nå våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.
29. På den tidskal de ikke lenger si:Fedrene spiste sure druer,og barna fikk dårlige tenner.