20. Selv mot Aron var han så harm at han ville utslette ham. Derfor ba jeg også for Aron den gangen.
21. Og synden dere hadde gjort, kalven, tok jeg og brente opp. Jeg knuste den og malte den til fint støv. Så kastet jeg støvet i bekken som renner ned fra fjellet.
22. Også i Tabera, Massa og Kibrot-Hattaava vakte dere Herrens harme.
23. Og da Herren sendte dere ut fra Kadesj-Barnea og sa at dere skulle dra opp og innta det landet som han hadde gitt dere, da trosset dere det Herren deres Gud hadde sagt. Dere trodde ikke på ham og lyttet ikke til hans røst.
24. Så lenge jeg har kjent dere, har dere gjort opprør mot Herren.
25. Da falt jeg ned for Herrens ansikt og lå der i førti dager og førti netter fordi Herren hadde sagt at han ville utrydde dere.
26. Og jeg ba til Herren og sa: «Herre, min Gud, ødelegg ikke ditt eget folk som du fridde ut i din storhet og førte ut av Egypt med sterk hånd.
27. Husk dine tjenere, Abraham, Isak og Jakob, og se ikke på hvor hardt, lovløst og syndig dette folket er!
28. Ellers kunne de si i det landet du førte oss ut av: Herren maktet ikke å føre dem til det landet han hadde lovet dem. Han hatet dem, og derfor førte han dem ut i ørkenen for å dø.
29. Men de er jo ditt folk og din eiendom, som du har ført ut med din store kraft og med din utstrakte arm.»