9. Joab la fram for kongen det tallet folketellingen hadde gitt. I Israel var det åtte hundre tusen krigere, våpenføre menn, og i Juda fem hundre tusen.
10. Men etter at David hadde talt folket, kjente han at det stakk ham i hjertet, og han sa til Herren: «Jeg har gjort en stor synd. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre, for jeg har vært uklok.»
11. Da David sto opp om morgenen, var Herrens ord kommet til profeten Gad, Davids seer:
12. «Gå og si til David: Så sier Herren: Tre ting legger jeg fram for deg. Velg en av dem, og jeg vil la den ramme deg.»
13. Da gikk Gad til David og meldte det til ham. Han sa: «Skal det være hungersnød i landet ditt i sju år? Skal du være på flukt fra fiendene dine i tre måneder mens de forfølger deg? Skal det komme pest over landet ditt i tre dager? Tenk nøye etter, og bestem deg for hva jeg skal svare ham som har sendt meg.»
14. David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La oss helst falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.»
15. Da lot Herren pesten komme over Israel. Den varte fra morgenen og til den tiden han hadde fastsatt. Det døde sytti tusen mann av folket, fra Dan til Beer-Sjeba.
16. Men da engelen rakte hånden ut mot Jerusalem for å ødelegge byen, angret Herren det onde. Han sa til engelen som herjet blant folket: «Det er nok! Trekk nå hånden tilbake!» Herrens engel sto da på treskeplassen til jebusitten Aravna. {{Da David så opp, fikk han øye på Herrens engel som sto mellom himmel og jord med løftet sverd i hånden. Det var rettet mot Jerusalem. De eldste kastet seg da til jorden, kledd i sekkestrie.}}
17. Da David fikk se engelen som slo ned folket, sa han til Herren: «Det er jeg som har syndet; jeg har handlet ille. Men disse, som jeg er gjeter for, hva ondt har de gjort? La heller din hånd ramme meg og min fars hus.»
18. Samme dag kom Gad til David og sa: «Gå opp og reis et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Aravna!»
19. David gikk da dit opp, slik som Herren hadde pålagt ham gjennom Gad.
20. Da Aravna så nedover, fikk han øye på kongen og tjenerne hans, som kom mot ham. Aravna gikk ut og kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden.