30. Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lød et høyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde.
31. Mens det ennå var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om!
32. Ta også med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!»
33. Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. «Ellers dør vi alle sammen», sa de.
34. Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var hevet. De bandt kappene sine om bakstetrauene og bar dem på skuldrene.
35. Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De ba egypterne om gjenstander av sølv og gull og om klær.
36. Og Herren lot egypterne få godvilje for folket så de ga dem det de ba om. Slik utnyttet de egypterne.
37. Så brøt israelittene opp fra Ramses og dro til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.
38. Mange slags mennesker fulgte med dem, i tillegg til en stor flokk av småfe og storfe.
39. Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker, som ikke var hevet. For de ble jaget ut av Egypt og kunne ikke vente lenger. Derfor hadde de heller ikke rukket å få med seg mat til reisen.
40. Israelittene hadde da bodd i Egypt i 430 år.
41. På dagen da de 430 årene var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt.