10. Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt?
11. I dag har du sett med egne øyne at Herren ga deg i mine hender i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.
12. Se her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Det er du som er etter meg og vil ta livet av meg.
13. Herren skal dømme mellom meg og deg. Han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg.
14. Et gammelt ordtak sier: Fra urettferdige kommer det urett. Men jeg vil ikke legge hånd på deg.
15. Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe!
16. Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til min sak, føre den og hjelpe meg til min rett mot deg.»
17. Da David hadde sagt alt dette til Saul, sa kongen: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» Så brast han i gråt
18. og sa til David: «Det er du som har rett – ikke jeg. For du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg.
19. I dag har du vist meg at du vil meg vel. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd.
20. Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? Måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag.
21. Nå vet jeg at du helt sikkert skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd.
22. Sverg nå ved Herren at du ikke vil utrydde mine etterkommere og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.»
23. Dette lovet David med ed. Så dro Saul hjem, og David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.