25. Han satt på sin vanlige plass, i høysetet ved veggen. Jonatan satte seg rett imot ham, Abner satt ved siden av Saul. Men Davids plass sto tom.
26. Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt ham noe så han ikke er ren; han har ikke fått renset seg ennå.»
27. Men da Davids plass sto tom også neste dag, dagen etter nymåne, da sa Saul til Jonatan, sønnen sin: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?»
28. Jonatan svarte: «David ba meg inntrengende om lov til å dra til Betlehem.
29. Kjære, la meg få dra, sa han, for vår slekt holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Om du ser på meg med velvilje, så la meg få dra av sted og hilse på mine slektninger! – Derfor er han ikke kommet til kongens bord.»
30. Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet.
31. Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for nå skal han dø!»
32. «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?»
33. Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da forsto Jonatan at faren ville drepe David.
34. Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Så opprørt var han for Davids skyld, for faren hadde ydmyket ham.
35. Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med seg.
36. Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham.
37. Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»
38. Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» Gutten tok opp pilen og kom tilbake til sin herre.
39. Han forsto ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette gjaldt.
40. Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå inn til byen med dette!»
41. Da gutten var gått, kom David fram fra sørsiden av steinen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. David storgråt.
42. Og Jonatan sa til David: «Gå bort i fred! For vi to har sverget hverandre i Herrens navn at Herren for alltid skal være vitne om løftet mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.»