16. Da gikk kong David inn og satte seg foran Herrens ansikt. Han sa: Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?
17. Og enda var dette for lite i dine øyne, Gud. Du har gitt løfter til din tjeners hus langt fram i tiden. Og du har sett på meg som en mann av høy rang, Herre Gud.
18. Hva kan David legge til den æren du har vist din tjener? Du kjenner jo din tjener.
19. Herre, for din tjeners skyld og etter ditt eget hjerte har du gjort alt dette store og kunngjort så store ting.
20. Herre, det er ingen som du, og det finnes ingen Gud foruten deg, etter alt vi har hørt med våre egne ører.
21. Hvem er som ditt folk Israel? Det er det eneste folk på jorden som Gud kom til og fridde ut for å gjøre til sitt eget folk. Med store og skremmende gjerninger skapte du deg et navn da du drev andre folkeslag bort for ditt folk, som du fridde ut av Egypt.
22. Du satte ditt folk Israel til å være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud.
23. La nå, Herre, det ordet du har talt om din tjener og hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt!
24. Ja, la det stå fast! Da skal ditt navn være stort til evig tid, så folk kommer til å si: Herren over hærskarene, Israels Gud, er Gud for Israel. Og din tjener Davids hus skal stå urokket for ditt ansikt.